Et sterkt møte

Meg, Gunnar Friestad og min kone Trudy Ann Friestad har tidligere vært involvert i veldedighetsarbeid, både i Norge og i utlandet. Vi har bla. hatt fokus på Afrika, da det finnes et overtall av trengende personer i den delen av verden. Men vi har hatt store utfordringer med å finne de rette kanaler, og de rette mennesker å samarbeide med i land som er fulle av korrupsjon.

Vi hadde bedt om at den rette personen skulle vise seg for oss, en person som vi kunne stole på hadde de rette hensikter, og som kunne hjelpe oss å hjelpe andre. En godhjertet og ærlig person, som kunne se til at penger og bistand gikk uavkortet til dem det var tiltenkt.

Vi satt hjemme en søndag sommeren 2018 og pratet om dette, da det uventet ringte på døren. Vi åpnet, og der sto Livingstone Kizito (bilde, til høyre). Han gikk dør til dør og solgte bøker via et veldedig utvekslingsprogram i regi av Norsk Forlag, for å finansiere legestudier hjemme i Uganda.

Dette var en brennhet sommerdag, så min kone ga ham vann å drikke og noe frukt å spise. Mens vi pratet med ham om boksalget og studiene i hjemlandet, så la både meg og min kone merke til at        det var noe spesielt ved dette mennesket. 

Vi kjøpte en av hans bøker, utvekslet kontaktinfo, og avtalte å treffes igjen. 

2. Besøk

Etter vårt første møte holdt vi kontakt via e-post, og avtalte at Livingstone skulle komme til oss på middag. Vi hentet ham i Stavanger, og gjensynsgleden var stor hos alle parter.

Det tok slett ikke lang tid før vi tiltalte hverandre som bror og søster, et uttrykk av stor gjensidig respekt. Livingstone fortalte oss om sin harde oppvekst i Uganda som foreldreløs, og med ansvar for 2 mindre søsken fra han var 9 år gammel. De var fullstendig alene og overlatt til seg selv. Dette setter hva vi i Norge vil kalle fattigdom, i perspektiv.

Han kunne videre fortelle at han var så heldig, at det ble bygget en skole i området deres. Og at han fikk laget en avtale med skolen, om å levere dem sand til bygningsmasse, i bytte mot undervisning. 

På denne måten lærte han seg å lese og skrive. Dette var begynnelsen på noe langt større.


Når det så viste seg at han, Livingstone, var leder for en lokal veldedighetsorganisasjon i Uganda, som var startet av ham og en håndfull andre mennesker, så datt kjevene våre et par hakk. Meg og min kone så på hverandre, klarte ikke helt å si noe, bare smile. Vi hadde mistet munn og mæle.

Uttrykket "be, og du skal få"  var aldri noengang mer reelt.

Vi pratet og pratet, alle tre med like stor iver, helt til det ble mørkt og han måtte komme seg hjemover. 

I tiden som fulgte ble det flere besøk, som etterhvert ble til arbeidsmøter, etter at vi ble enige om å starte en norsk avdeling av Rescue The Africa Vulnerable Foundation, R.A.V.F. Denne norske utgaven av organisasjonen ble døpt Rescue The Africa Vulnerable Forening, R.A.V.F. Dette for å lage et klart skille mellom organisasjonen i Norge og organisasjonen i Uganda, både av politiske og legale grunner.

Vår norske avdeling av R.A.V.F ble godkjent akkurat i tide før Livingstone var ferdig med sitt arbeid igjennom Norsk Forlag, og måtte reise hjem til Uganda. Vi donerte ham en bærbar PC før han reiste, slik at vi kunne holde kontakten og samarbeide effektivt.